Elbil i en komfortkultur?

Av Lina H. Ingeborgrud, masterstudent ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, med spesialisering i studier av kunnskap, teknologi og samfunn, NTNU

Å kjøre Nissan Leaf er ingen veldedighetsaktivitet

Norge har i dag flest elbiler per innbygger og høyest andel elbiler av nybilsalget i verden (Figenbaum, Kolbenstvedt, 2013). Jeg skriver masteroppgave i samarbeid med Transnova/Statens Vegvesen med problemstillingen Elbil i en komfortkultur? Sluttbrukeren står i fokus, og her undersøker jeg om og hvordan elbilen oppleves som komfortabel med tanke på våre mobilitetsbehov og krav. Komfort står her i et slags motsetningsforhold til å velge miljø, men høyt forbruk er ikke nødvendigvis det samme som komfort. Komfort er både fysisk og emosjonell velstand, og den emosjonelle komforten synes å være viktig når vi utfører såkalte riktige handlinger – handlinger vi opplever er av betydning for andre enn oss selv.

Bilen – en naturlig del av familien?

Mine informanter legger ikke skylden på politikerne i spørsmål om bil og forurensning, men anklager i større grad seg selv, og alt de burde gjort eller ikke gjort. De forsvarer kjøringen med at det er nødvendig i denne fasen, med denne økonomien eller lignende. Det er særlig viktig å ha bil når man har barn, og bilen betraktes som en nødvendighet for å få familien til å gå rundt. Bilen synes å ha blitt naturlig i hverdagen, men denne naturligheten viser seg å bli mer åpen for forhandling. Det er mulig å se for seg en hverdag uten bil, men helst i en annen livssituasjon. Når bilkjøring stadig er utsatt for debatt, tyder dette på at praksisen ikke er «lukket», det vil si at det ikke er enighet om at problemene knyttet til teknologien er løst (Bijker og Pinch, 1984:6). Bilkomfort er altså ikke en stabil størrelse. Bilen er både venn og fiende. Bilen som en praktisk nødvendighet er fremdeles stabilisert i vår komfortkultur. Allikevel er de symbolske og kognitive aspektene ved bilkjøringen truet, gjennom dårlig samvittighet for miljøet og familiens helse.

The buildings of tomorrow are powered by solar energy

Av Clara Good, stipendiat ved Institutt for byggekunst, historie og teknologi, Norwegian University of Science and Technology (NTNU)

In Norway, as well as in most countries, buildings account for about 40% of the energy use. By making buildings more energy efficient, we can significantly reduce the global energy demand. The European Union has set ambitious goals for its member countries. In the Energy Performance of Buildings Directive (EPBD), it is declared that “by 2020, all new buildings shall be nearly zero energy buildings” (European Parliament 2010).

Nearly zero energy buildings are very energy efficient buildings that generate most of the energy they need from renewable energy sources on the building itself or nearby. That is, a building that by 2020 all new buildings in the EU will be small-scale power plants.

So how can buildings generate energy? The most obvious answer is: by using solar energy. In fact, it is almost impossible to build a zero energy building without it. 

Making offshore wind more affordable

Ole-Erik Endrerud, PhD Student, NORCOWE, Department of Mechanical and Structural Engineering and Material Science, University of Stavanger

 Offshore wind has been a popular source of renewable energy for some time now, but still, it’s too expensive to spur a large-scale industrial development. My project, which is a part of the Norwegian Centre for Offshore Wind Energy (NORCOWE), is trying to do something about the cost-problem.

 

Figure 1:Screenshot of the simulation model in action. This is from running a case with the offshore wind park Sheringham Shoal

Consequences of the Renewable Energy Directive on the Norwegian energy system

Project work from NorRen Summer School

The EU Renewable Energy Directive is now implemented in the EU Member States and also adopted by Norway. The Directive has defined an overall goal for the renewable energy share for Norway to 67.5 % by 2020, which gives implications both on the energy production and the energy use. As a part of a PhD summer school project in renewable energy we have played with different scenarios for the development of new energy production and changes in consumption patterns in order to estimate how and to what extent these scenarios would lead to the fulfillment of the EU targets or not. We stress the fact that this work should be seen as an educational and intellectual exercise rather than our scientific based guesses for the development towards the 2020 goals.

Arven etter Hywind

Av Marit Irene Kvittem, stipendiat ved Centre for Ships and Ocean Structures/NOWITECH, NTNU

Et norsk selskap var først ute med å bygge en fullskala prototype av en flytende vindturbin; Statoils Hywind, som ble satt ut ved Karmøy i 2009. Erfaringene fra Hywind er gode, men billig og miljøvennlig vannkraft og lønnsom olje demper noe av viljen til å gjøre noe ut av visjonene om en blomstrende havvindindustri her til lands.

Det bygges i Japan

Norge, Japan og USA blir ofte nevnt som markeder for parker med flytende vindturbiner. Dette fordi de har lang kystlinje, gode vindforhold, men få grunne områder som egner seg for å bygge noe som sitter fast i bunnen. Japan fikk fart på fornybarsatsinga etter tsunamien i 2011 og sammenbruddet av atomkraftverket Fukushima I. Der er de godt i gang med flere store demonstrasjonsprosjekter for flytendevindturbiner med opp til 7MW turbiner montert på forskjellige flytende fundamenter.  USA har også kommet etter og installert sine egne prototyper. Blant disse er én fullskala turbin (i Portugal) av det amerikanske selskapet Principle Power samt en rekke mindre testmodeller (se video).

En flytende vindturbin settes ut ved Fukushima. Les mer om prosjektet her.

Climate policies in Norway and the EU

By a group of PhD students who have attended the NorRen Summer School 2013.

Emissions of greenhouse gases (GHG) have become a huge problem worldwide. The global temperature is expected to increase over the next century with potentially devastating consequences. As a part of the Climate and Energy Package the EU decided on the 20-20-20 goal by 2020 with the intention of limiting the global warming to two degrees Celsius by 2050. 20-20-20 refers to a 20 % reduction in GHG emissions, 20 % improvement in energy efficiency, and 20 % use of renewable energy in the EU. In order for this goal to be achieved, Norway set a national target of 67.5 % renewable energy [1]. Figure 1 shows how the GHG emissions are distributed within different sectors in EU and Norway. It is obvious that Norway is in a different situation than the rest of Europe, which will be reflected in the way the country plans to reduce its GHG emissions compared to in the EU.
Figure 1.  Emissions by sector in the EU and Norway in 2009. Adapted from [2,3].

The new combination of solar cells and super caps

Av Øyvind Sunde Sortland, Thomas Holm, Guillherme Gaspar, Denny Ehrler, Sandro Hommel and Peng Liu, NorRen Summer School 2013

Motivation

The share of electricity generation from solar cells is increasing rapidly and already has a high share in countries like Germany and Italy. A high share of photovoltaic (PV) electricity generation poses challenges for grid operators to provide stable electricity supply due to the highly intermittent solar radiation, varying over time scales of minutes as shown in Figure 1. The output power of PV systems can drop from maximum to a very low value and increase just as suddenly due to passages of clouds.

Intermittency of power production measured for a 2 kWp PV system during a day.

The minute scale fluctuations in PV power supply are particularly detrimental to grid stability because they are not predicted by weather forecasts. Grid operators would thus benefit from a smooth power supply profile, which provide an opportunity for integrating short-term storage in the PV systems. This post provides a preliminary assessment of the potential for supercapacitors (Electrochemical Double Layer Capacitors, EDLC) to complement batteries for short-term load leveling before feeding the grid. Integrated household and neighborhood systems of renewable energy production and storage also have potential to provide local load-leveling.

Contributions from Smart Grids to a Sustainable Energy System

By Livingstone Senyonga et.al. NorRen Summer School 2013 

“In the coming decades, electricity’s share of total energy is expected to continue growing, and more intelligent processes will be introduced into this network […]. It is envisioned that the electric power grid will move from an electromechanically controlled system to an electronically controlled network in the next two decades.” Amin et al. (2005).

Decentralised mini-grids based on renewable energy

 - Reducing emissions of offshore oil&gas platforms by installing wind power based mini-grids

PhD stud. Valerie-Marie Kumer, Geophysical Institute, University of Bergen, PhD stud. Pål Preede Revheim, Department of Engineering, University of Agder, PhD stud. Til Kristian Vrana, Department of Electric Power Engineering, The Norwegian University of Science and Technology (NTNU)

Introduction

Gas turbines are used for electricity production on offshore oil&gas platforms all over the world. These gas turbines account for a significant share of Norway's total CO2 emissions. The nice 'fact' of Norwegian electricity production being 98% hydro power, which is cited everywhere and all the time, is simply not true, as all those electricity generating offshore gas turbines are located in the Norwegian part of the North Sea and therefore in Norway. Due to these facts has the oil&gas industry been obliged by the Norwegian government to reduce CO2 emissions.

A first 'solution' to the problem has been a cable connection to shore, to avoid the need for the offshore gas turbines. From a local point of view, this is a solution as there is no more emissions directly from the platform. Global warming is however not a local problem. From a global point of view, this 'solution' is mostly a hoax, as the consumed electricity has to be produced somewhere else onshore. To supply the platform by clean and green Norwegian hydro power is a myth. The additional onshore electricity demand is covered by the marginal production units, which at the moment mostly are hard coal and gas fired power plants. Therefore can the grid connection of offshore oil&gas platforms not lead to a reduction of CO2 emissions. It only leads to a relocation, which has no significance.

A real solution would be to install renewable generation units in proximity of the oil&gas platform, that can partly cover the electricity demand and therefore lead to a reduction in fuel consumption of the gas turbines. The combined system of the oil&gas platform and the renewable generation units would form a so-called decentralised mini-grid.

En framtid full av sol?

Egil Krystad, stipendiat ved institutt for materialteknologi, NTNU

Sommeren nærmer seg slutten, og vi nordboere må igjen innstille oss på kaldere dager. Selv har jeg tilbrakt hele sommeren i gamlelandet, og den eneste langturen gikk til Lofoten – et sted man må bruke ullgenseren merkverdig mye i løpet av juli til tross for at sola skinner nesten døgnet rundt. Og som forsker innenfor solenergi er det lett å la tankene vandre. For hvordan ville det egentlig vært om solenergi var i mer utstrakt bruk her til lands? Ville sol som energikilde egentlig kunnet spilt en rolle i energiforsyningen? Hadde vi kanskje kunnet utnytte sola skikkelig bare i noen måneder hvert år? Og er det stor forskjell på å bruke solceller i regntunge Bergen imot for eksempel på det solfylte Sørlandet? Disse spørsmålene er det ikke bare jeg som har stilt meg, men også mange huseiere rundt om i landet, og antakelig i større grad etter hvert som prisene på solanlegg fortsetter å synke slik de har gjort de siste åra. I starten av 2009 måtte man ut med 4.5 euro pr watt (så et dugelig anlegg på 2 kW ville kostet 9000 euro, sett bort fra montering og omformere) – allerede i 2012 hadde prisen blitt halvert, og den synker fortsatt.

Enn så lenge er likevel problemstillingen om hvorvidt solceller er lønnsomt for en privatperson i Norge veldig enkel: Svaret er stort sett nei. Vi er velsignet med å kunne hente billig kraft ut fra vassdragene våre. Og er det noe Norge er dekket av, er det vel heller vann enn sol. Heller ikke finnes det noen systematisk rabatt og innarbeidet ordning som gir gjenytelse for ubrukt solstrøm som mates inn på nettet. Ennå. Og til sist kan vi ta med at selve installasjonen i de aller fleste tilfeller blir voldsomt dyr fordi vi ikke har noe etablert miljø med montører og veldig få bedrifter som konkurrerer. Dette siste er mer en ond sirkel som jeg selv har tro på at vi vil kunne komme oss ut av. Og når dét skjer, er det mye som kan løsne.

Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

En konstruert energikrise: løsninger

av Lars Kåre Grimsby, PhD Candidate, Noragric, University of Life Sciences, Norway

Status

Siden 1970-tallet har man forsøkt å utvikle og forsyne mennesker i utviklingsland med mer effektive vedovner, enkel biogass- og gassifiseringsteknologi, mikrovannkraft og solcellepaneler. Gjennom disse årtiene med bistandsintervensjoner har det etterhvert utviklet seg en kontrasterende todeling i tradisjonell og moderne energi (Goldemberg og Teixeira Coelho 2004). På den ene siden har man de ønskelige egenskapene som ren energi, høy virkningsgrad og mulighet til å levere kraft til nye teknologier og behov i industri og husholdninger i utviklingsland. På den andre siden har man tradisjonell energi, typisk billedliggjort ved en kvinne med rødsprengte øyne som sitter med ei gryte over et rykende bål eller kvinner som bærer tunge bører med ved.

Figur 1. Ingen røyk uten ild. Mikrokjøkken fyrt på lokal fornybar energi
(Lars Kåre Grimsby)

Kriser

Energifattigdom kom for alvor på den internasjonale dagsordenen i kjølvannet av den internasjonale oljekrisa i 1973. Den raske prisstigningen på olje gjorde at folk flest tok innover seg i hvilken grad samfunnet hadde blitt avhengig av en ikke-fornybar ressurs. I Norge tok Kong Olav trikken og bensin ble rasjonert med kuponger. Radikale aktivister som Ivan Illich (1974) skrev om hvordan alle verdens fartsgrenser burde senkes til sykle-fart for å jevne ut forskjellene på fattig og rik, og å bruke energi mer fornuftig. Samtidig fikk FN og bistandsorganisjasjoner øynene opp for «den andre energikrisa»: ikke-bærekraftig bruk av ved i utviklingsland (Eckholm 1973). FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sine vekstmodeller for skog projiserte at med fremtidig økende uttak av biomasse til ved og rydding av land for jordbruk, så ville enorme soner i vestlige og østlige Afrika, og India være tilnærmet avskoget innen år 2000 (for et historisk innblikk, les Arnold et al. 2003). Dette ville bety økt byrde på kvinner som måtte bære ved over lengre avstander, samt økt bruk av enda skitnere brennstoff enn ved; for eksempel tørket kumøkk og andre biprodukter fra landbruket.

Wind Assisted Propulsion of Ships

av Zhenju Chuang, ph.d., recently graduated from Institute of Marine Technology, NTNU

Reducing CO₂ Emissions from Shipping

SkySails towing kite

Climate changes have been given a large attention in the media lately. The general opinion is that the recent climate changes are mainly caused by human activities. This together with fluctuations in the oil prices has led to a great focus on energy conservation in the marine industry [1]. Shipping is responsible for more than 90% of world trade, creating   greenhouse gases, like COx, NOx, SOx. Fig 1 shows global CO₂ emissions. It seems that emission from shipping is not as big as other manufacturing industries. However, if we do nothing from now, according to EU prediction, by 2020, SOx will increase 40%, NOx will increase 50% and even more to PM2.5 being 55%.

So now we are facing a big opportunity to explore renewable energy. Wind is the best solutions for shipping since it is sustainable, easily accessible, cost and emission-free.

Wind assisted ship propulsion is becoming more and more popular now. Several main devices will be introduced here. Like sail (soft sail and rigid sail), Flettner rotor, wind turbine and kite.

Figure 1 Global CO₂ emissions

 

Vind energi i Noreg – ikkje eksisterande?

av Lene Eliassen, Stipendiat ved Institutt for kostruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitet i Stavanger

Når eg fortel at eg tek ein doktorgrad innan offshore vind turbinar, så tek det ofte ikkje lang tid før eg får spørsmålet: «Men er det eigentleg nokon framtid for vindturbinar i Noreg? Er vindturbinar eigentleg så miljøvennlig? Eg har hørt at Statoil har vindturbinar berre fordi dei skal vere grønne, og dei kjem aldri til å vere kostnadseffektive?». No har eg mitt forskingsfelt innan aerodynamikk og struktur, og er ikkje ein ekspert på økonomi og politikk. Men eg vil gjerne forklare kvifor eg trur at min forsking, saman med den forskinga som vert gjort av mine kollegaer i NORCOWE er viktig for norsk industri og samfunn.

Mitt namn er Lene Eliassen. Eg er stipendiat ved Universitetet i Stavanger og er med i forskingsenteret NORCOWE. Min avhandling har hatt arbeidstittelen «Dynamisk analyse av offshore vindturbinar» og har hatt fokus på aerodynamikk. Det er ikkje lenge att før eg skal levere inn avhandlinga der eg skal gi oppsummering av det eg har lært gjennom stipendiatperioden, som har vert ein spennande og lærerik periode. Eg har fått arbeide med det som er noko av verdas største turbomaskineri, og samtidig bidreg med eit lite steg nærmare ein meir klimavennlig verd. Men no er det ikkje mi forsking i detalj eg vil skrive om, men kvifor eg synes det er viktig at ein har fokus på vind energi i Noreg.

Geothermal energy for the future!

Av Henrik Holmberg, stipendiat ved Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi, Institutt for energi- og prosessteknikk, NTNU

Geothermal energy has received increasingly international interest during the recent years. One example of this is the yearly geothermal conference at Stanford University in USA where both the number of publications and participating countries has increased rapidly during the last 5 years. Geothermal energy is commonly used both for heating demands and for electricity production and the theoretical potential is enormous. In a MIT-rapport from 2006 it is estimated that the resource can contribute with up to 100.000 MW electricity in USA within the next 50 years [1].

Geothermal energy referrer to the thermal energy that is produces in earth’s crust through breakdown of radioactive isotopes and the heat that is transported outwards from earth’s interior.  The concept geothermal energy includes both deep geothermal energy systems where heat is mined from depths of several kilometers and shallow geothermal systems where wells with depths of a few hundred meters are used in ground source heat pump (GSHP) systems. While shallow geothermal energy is indeed an important part of the geothermal sector, deep geothermal energy is the focus for this text.

Deep geothermal energy has long been tightly associated with the geographically constricted and naturally occurring hydrothermal systems in volcanic active regions, see figure 1. In recent years it has been pointed out that engineered geothermal systems (EGS) can provide a way for geothermal energy to grow outside its geographical constraints and thereby to reach a significant share of its huge global potential. 

Figure 1. Manifestation of hydrothermal system in Iceland.

Noreg - ein framtidig biogassnasjon?

 

Av Kristian Fjørtoft, stipendiat ved Institutt for matematiske realfag og teknologi (IMT), Universitet for Miljø og Biovitenskap (UMB)

Svar: Nei!

Det er lite truleg at biogass , i overskodeleg framtid, vil utgjere ein betydeleg del av BNP i Noreg. Like  vel kan biogass utgjere ein særs verdifull del av det framtidige biletet der fornybar energi skal dekkje ein stadig større del av Noreg sitt energibehov.

I arbeidet mitt her ved UMB har eg mellom anna sett på sett på forbehandling av halm og samrotning av storfegjødsel med ulike tilleggssubstrat. Det er eigentleg ganske utruleg at mikroorganismar dannar høgverdig kjemisk energi frå avfall og gjødsel. I følgje Raadal et.al. (2008) kan avfall og biprodukt på landsbasis gje seks TWh i året i form av biogass. Etter utrotninga vil substratet ved eit gardsbiogassanlegg verte nytta til gjødsel på åker til ny fôr- og matproduksjon. Næringsemna har gjennom prosessen ikkje berre vorte bevart men også gjort meir plantetilgjengeleg. Såleis styrker ein grunnlaget for matproduksjon for komande generasjonar samstundes som ein hentar ut fornybar energi.

Believe in the unbelievable!

by Ida Fuchs, Higher Executive Officer, SFFE - Centre For Renewable Energy, NTNU

Happy renewable times
We live in the happy situation to observe an enormous growth of renewable energies. Some of you might say that it is still not enough, while others think it is too much, but really, personally, I am proud of every brain who contributed with a part to the big puzzle. When I read the news and found that in Germany, my home country, sun and wind covered half of the power capacity demand in April 2013, I felt simply happy and really proud of my fellow engineers, scientists, economists and also politicians. The latter provided really great programmes to give renewable technologies the necessary push into the business. A great example is the 100.000 Roofs Programme, a subvention programme for photovoltaic installations.

World’s Firsts
A lot of exciting things happen in the renewable energy field and you can find many “World’s Firsts”. I was the lucky master student who got the possibility to write a master thesis about the world’s first autonomous wind and hydrogen system and it is located here in Norway on the small island Utsira. And not far away from there the world’s first floating wind turbine was set into the sea. Lately, I came across the incredible promising Sahara Forest Project where they grow food in the desert by using a smart process to condence fresh water out of the sea. And another incredible project is the Omega System where the growth of algae cleans wastewater, captures carbon dioxide and ultimately produces biofuel without competing with agriculture for water, fertilizer or land. 

Say nano for better solar cells?

by Hanne Kauko, PhD Candidate at Department of Physics, NTNU

Solar energy is undoubtedly one of the main candidates for our future renewable energy providers. The sun is essentially inexhaustible, and a very abundant source of energy: the rate of solar irradiation incident on the earth is 10 000 times greater than the rate at which people use energy [1]. Solar cell technology - that is, technology for direct conversion of sunlight into electricity – is currently one of the fastest emerging technologies.

There is a wide variety of possible solar cell technologies, the most common still being a simple planar silicon (Si) solar cell based on the junction between p- and n-doped silicon – even though already in the 1970s it was thought that Si would eventually give way to other technologies with higher efficiency and less energy-demanding production. The drastic price reduction of the raw material for Si solar cells, and the entry of Chinese solar-cell manufacturers into the market, has however brought the price of Si solar panels rapidly down. This has been the death strike for most Norwegian solar cell producers – but it has of course been very positive for increasing the usage of solar panels on roof tops world wide. Nevertheless, a Si solar cell is far from being optimal, and better alternatives are constantly searched for.

Vind- og bølgekraft på én plattform?

av Erin Bachynski, Stipendiat ved Centre for Ships and Ocean Structures, NTNU

Det har vært en del satsing på flytende vindturbiner til havs og på mange forskjellige bølgekraftkonsepter, men begge deler er dyre måter å lage strøm på. Det koster mye å bygge en plattform – som må takle store bølger og sterk vind – langt til havs og forbinde den med kysten for å kunne bruke strømmen. Forskere undersøker derfor om det kan det bli lønnsomt å sette vindturbiner og bølgekraftverk på samme plattform.

En ting er klart: Det mer enn er nok vindenergi og bølgeenergi i havet til å kunne lage mye strøm. Men hva slags fordeler er det ved å sette flere typer kraftverk på samme plattform? Hva er fordelen med å bygge en stor plattform med en vindturbin og tre bølgekraftverk sammenlignet med å bygge en mindre plattform med bare en vindturbin? Og hvordan skal den utformes og analyseres?

Figur 1: Spar-Torus-Combination (STC). Figur fra Made Muliawan.

Mulige synergieffekter  

Blant de mulige synergieffektene med å sette vindkraftverk og bølgekraftverk på samme plattform er det først og fremst infrastruktur som blir gjenbrukt: Man trenger bare én plattform, ett forankringssystem og én strømkobling der man ellers ville ha brukt to. I noen tilfeller kan flere bølgekraftverk på samme plattform også dele annet utstyr (flere bevegelige deler kan kobles til én hydraulisk akkumulator, for eksempel). Selv om plattformen må være litt større og forankringssystemet sterkere, kan strømproduksjonen øke mer enn kostnadene.

Trenger vi smart strøm?

av William Throndsen, Stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, og tilknyttet CenSES

Q: Trenger Norge smart strøm?
A: Hva er smart strøm?

Noen ganger opplever vi såkalte strømkriser i Norge. I ulikhet med andre land vi ikke kan sammenligne oss med er våre kriser som oftest begrenset til mildt ubehagelige økninger i strømprisen, dertil påfølgende medieoppslag om nevnte økninger i strømprisen, etterfulgt av at et opplevd ‘politisk ansvar’ dukker opp. Det var kanskje nettopp et slikt ansvarstagende som etter strømkrisa 2006/2007 førte til at såkalt smart strøm, eller Automatiske Måle- og Styringssystemer for strøm (AMS) på ordentlig ble satt på agendaen i 2007. Det var da Olje- og energidepartementet gjorde det til et uttalt mål i budsjettforslaget sitt for 2006-2007, og satte Vassdrags- og energidirektoratet på saken med «å fortsette utredningene om AMS» men nå også med «mål om å implementere nye teknologier i energimarkedet» [i]. Den gangen ble denne teknologien sett på som en rask og grei teknologisk fiks på det som i hovedsak dreide seg om et fordelingsproblem: strømmen nådde ikke frem fordi ledningene i sentralnettet var for tynne, midt-Norge var en flaskehals. Daværende Olje- og energiminister Terje Riis-Johannesen, under press fra strømkrisen og lidelsene den førte med seg, søkte å utnytte denne teknologiske fiksen for å slå to fluer i en smekk. Først og fremst slapp man unna det man kanskje så på som en større utfordring, nemlig en styrking av sentralnettet, og i tillegg viste man politisk handlekraft ved å bringe en løsning på banen.

Men nå har dette innlegget kanskje begynt i den gale enden, nemlig i den tørre politiske, fremfor den spennende teknologiske.

«Ikke si, men gjøre» - klimaskepsis på norsk

av Eirik Frøhaug Swensen, Stipendiat i teknologi – og vitenskapsstudier, NTNU/CenSES

Debatten om klimaskepsis i Norge er underlig. Det er tilsynelatende viktigere å holde sin sti ren rent retorisk, enn faktisk å gå inn for en politikk som reduserer utslippene i praksis. Hvor står diskusjonen rundt menneskeskapte klimaendringer i Norge anno 2013? Finnes klimaskepsis på norsk? Etter å ha forsket på dette fenomenet en tid er riktigere å si at det tar andre former enn det man vanligvis forbinder med «tradisjonell» klimaskepsis. Hovedtrenden kan beskrives med en lett omskriving av uttrykket «se, men ikke røre», til «ikke si, men gjøre». Men først litt om den uttalte klimaskepsisen.

De organiserte klimaskeptikerne i Norge er samlet i den lille, men aktive organisasjonen «Klimarealistene». Dette er folk som møtes jevnlig og oppdaterer hverandre på såkalt «alternativ» vitenskap. Klimarealistene og deres meningsfeller når stort sett frem med sitt budskap i leserbrevspaltene til små lokalaviser, og ikke minst i kommentarfeltene til nettartikler. Av og til blir de forsøkt imøtegått av klimaforskerne på Cicero eller av andre eksperter, men som oftest ikke. Det rokker nemlig ikke frontene en tomme. For som i alle moderne vitenskapsdebatter finnes det forskning på begge sider, at den er 98 til 2 i disfavør klimaskeptikerne spiller egentlig ingen rolle; status quo med andre ord.    

Ved siden av de som faktisk engasjerer seg finnes det en taus minoritet på 20-30 prosent av befolkningen som regner seg som klimaskeptikere når de blir spurt i undersøkelser.

Klimahensikten med karbonfangst og –lagring

av Helle Augdal Botnen, Stipendiat ved geofysisk institutt, Universitet i Bergen

Karbonfangst og -lagring er et begrep som til tider har vært mye omtalt i media. Særlig i forbindelse med utbyggingen av Mongstad, og åpningen av testfasilitetene der i mai 2012. I hovedsak er det de økonomiske og politiske aspektene ved karbonfangst og -lagring som har blitt viet mest oppmerksomhet i media og under samfunnsdebatt hvilket er som forventet. I mens forsvinner selve hensikten med å utføre nettopp karbonfangst og -lagring noe grunnet manglende fokus. I dette blogginnlegget er hensikten å belyse hva som er ønsket effekt av karbonfangst og -lagring.

Hovedhensikten med karbonfangst og -lagring er å fange opp CO₂ under produksjon og raffinering av olje og gass, for å lagre gassen slik at den ikke blir sluppet ut i atmosfæren. Dette for å redusere utslipp av CO₂ til atmosfæren, og dermed redusere total mengde antropogent CO₂ i atmosfæren over tid. Likevel, hvorfor vurderer vi en så omdiskutert metode for reduksjon av antropogent CO₂?

The Roadmap for nuclear fusion: Delayed by funding issues

av Ralph Kube, Stipendiat ved Institutt for fysikk og teknologi, Universitet i Tromsø

Research in fusion energy began in the 1950s when researchers realized the huge energy potential that was possible to harness from this energy source. At the time, tapping the strong nuclear force as energy source was only possible through nuclear fission, which is by splitting unstable heavy nuclei and utilizing the residual heat.

On the one hand, fission plants deliver steadily large amounts of electricity. On the other hand, this same power source has been responsible for large catastrophes, where their far-reaching consequences still difficult to grasp.

So why not harvesting energy through fusion instead, it is safer. Reaction yields for fusion processes are in the same order of magnitude as for fission processes and around 3 orders of magnitude larger than for chemical reactions.

The original idea for a fusion reactor is, as phrased by the French Nobel laureate Pierre-Gilles de Gennes,  "We say that we will put the sun into a box. The idea is pretty. The problem is, we don't know how to make the box." This has been the major research focus in nuclear fusion for the past 40 years, in a nutshell.

To sustain a fusion reaction, one has to heat up gas to some 150.000.000 kelvin so that the gas turns into plasma,

Når får vi en støtteordning for solceller i Norge?

Jeg deltok i dag på et møte arrangert av Zero, med tittelen "Når kommer solcellerevolusjonen til Norge?". Seks innledere fra norske bedrifter og organisasjoner gjorde det klart at det er på høy tid: Danmark fikk installert 70.000 private solcelleanlegg i 2012, og Sverige ligger også langt fremme. Ellers er det jo etterhvert velkjent at Tyskland har gjort mye: Deres solcellekapasitet er på nivå med norsk vannkraft, og de produserer opptil 50% av tysk strøm med solceller på gode sommerdager. I Norge har det skjedd lite siden Kystverket bestemte seg for å bruke solceller på fyrlykter på 1980-tallet. Den gang var solceller en dyr løsning, men i dag kan solceller konkurrere med andre former for energiproduksjon på mange markeder i verden, selv uten subsidier.

Hva er problemet?
OK, Norge henger etter, men hvorfor? Det enkle svaret er at solcelleteknologi ikke har blitt viet den oppmerksomheten som den fortjener i Norge. Solceller har blitt sett på som en kuriositet, en dyr form for energiproduksjon som kan brukes der det ikke eksisterer noe alternativ.

Faktum er at solceller i dag er billig. Og det er mainstream: Av ny kapasitet for elektrisitetsproduksjon i Europa sto PV for den største andelen i 2012, større enn både vindkraft, gasskraft og kullkraft.